Vinsnobb kan du værra sjæl

Når man blogger kan rare ting skje. Denne uken ble jeg og noen kompiser invitert på en vinsmaking. Den ble arrangert av en stor vinimportør som hadde flydd over et ganske stort knippe italienske vinprodusenter fra Piemonte. Er det en by? En region? Hakke peiling. Men jeg er ganske sikker på at det er et vinområde hvor majoriteten dyrker en drue som heter Nebbiolo.

Alle de tilreisende produsentene presenterte de flotteste vinene de lagde som man kan få tak i i Norge, de fleste gjennom Vinmonopolet, men også noen flasker du må finne riktig restaurant for å smake. Men i tillegg så hadde alle sammen med minst en flaske som ikke er å få tak i. Dette var ofte eksklusive greier. En vanlig grunn var at produsenten selv hadde så få flasker igjen at det ikke er en reell mulighet for å få den inn i polutvalget. Jeg aner ikke hvor mange Vinmonopol det er i norge. 

Venta.

Sjekket nå, det er 270 Vinmonopol i følge Wikipedia. Så da er det liten vits for Vinmonopolet å ta inn en vin som det kun finnes 60 flasker av liksom.

Ihvertfall da, så fikk vi smakt på viner folk i dyre dresser sto og jålet seg som småkåte 12-åringer på grunn av. De konkurrerte i dyptpløyende og pretensiøse analyser, og mansplainet smaken ihjel til dama som hadde laget vinen. Jepp hun hadde laget den, det finnes ikke den ting en vestkantinvestor med stram dressjakke kan si om den vinen som ikke hun har vist i flere år allerede.

Når enkelte av vinene vi hadde pris på lå på opp mot 4000,- kroner så antar jeg at de eksklusive greiene nok kostet mer enn det.

Så der gikk jeg da i jeans som nok har vært svarte en gang og en hettegenser som er dritdigg å gå med, og kikket skrått på påfuglmennene og drakk meg silkebrisen på en ukedag. Jeg kan ikke anbefale dette hardt nok, skaff dere en blogg folkens! 

Ikke alle produsentene lå på det ekstreme prisnivået, og her kommer min bombe. Nesten alle hadde noen dritgode viner, og en del helt ålreite viner, noen hadde også greier jeg aldri kommer til å servere til folk jeg liker foråsiresånn. Men det var to stander som skilte seg ut. En som hadde dessertvin er, det vil si viner like søte som smågodt, jeg elsket hver dråpe! Og så var det en produsent som hadde bare gode viner. Noen enkle bælmbare greier, men også komplekse smaker og viner du nesten bør spise noe til, men som fremdeles landet en full knyttneve på en skala fra en til fire.

Og det morsomme er dette: hun hadde bare billige-ish viner! Altså ikke gratis viner, men betydelig mye billigere enn noen av de andre. Hvorfor? Vet ikke? Kanskje fordi hun ikke hadde et kjent navn, kanskje gården lå i feil nabolag, kanskje fordi hun var dame? -men hun som presenterte den dyreste flaska var også dame, men hun var riktignok dattera til selveste bonden, ikke hovedbonde selv.

Moralen er ihvertfall enkel: finn hva du liker og gønn på! Og du er ikke noe mer raffinert bare fordi du har dyre vaner.

Og bonusen? Gutta i Hugo Boss dressjakke som sto og vaglet seg foran dattera til Piemontes dyreste vinbonde imponerte ingen, mens jeg har fått adressen og en invitasjon hjem til hun som lager den beste vinen i hele regionen (jeg sjekket, Piemonte er en region ved foten av et fjell som grenser mot både Frankrike og Sveits)