Hallo SpillExpo

Hallo SpillExpo!

Sånn startet min konferansier-karriere.

Jeg hadde inngått en avtale med en tidligere arbeidsgiver om å utvikle og gjennomføre en stand på SpillExpo. Det var ennå ikke helt klart hva som skulle promoteres eller selges, men det skulle bli en miks av sponsorinnhold og egne tjenester.

Ettersom tiden gikk hørte jeg ikkeno. Jeg forsøkte å ringe, men fikk ikke svar og jeg sendte meldinger som ble stående ubesvart. Til slutt kontaktet jeg lederen til min kontaktperson, og da fikk jeg en kort telefonsamtale om at det kom til å bli en så fet stand, men de kunne ennå ikke svare på hvor mange timer i forkant jeg måtte regne med å jobbe.

Som tidligere prosjektleder er jeg en sucker for god planlegging av tidslinjer så dette klødde som knallrød eksem i prosjektleder-lillehjernen.

Igjen gikk vi inn i en periode med total radiosilence før plutselig sjefen for hele SpillExpo ringte meg og fortalte at jeg skulle være konferansier på hovedscenen under deler av lørdagens program!!

Jeg! Konferansier! På scenen! Jeg har vært tekniker siden jeg var 15 år gammel, jeg har bygget scener, lyssatt scener, rigget lyd før publikum kommer og sitti anonymt bakerst i salen mens alle ser på scenen, eller styrt sceneteknikk fra over/under/bak/ved siden av scenen. Men på scenen har jeg bare vært to ganger, en gang som dukkespiller hvor kun armen min inni halsen på en giraff var i rampelyset, og en gang som robotsanger gjemt inni en robotmaske.

Men nå skulle jeg stå godt opplyst midt på scenen og tiltrekke meg så mye oppmerksomhet som mulig i en sal med 12000 mennesker.

*Gulp* som Langbein ville sagt.

Jeg gjorde research, kontaktet alle de andre som skulle være på scenen, skrev et manus, kastet det, skrev et nytt, omskrev det er tullete antall ganger, strøyk finskjorta og håpet på det beste.

Jeg skal ikke kjede dere med detaljer, men det gikk helt greit, og hvorfor det? jo, det har jeg en god idé om hvorfor. Jeg har nemlig INGEN planer eller ønsker om å bli konferansier. Nå har jeg gjort det, og det var egentlig planlegginga som var mest jobb. Hadde jeg vært rå så hadde jeg kanskje kikket mer opp fra cue-cardsene mine, men jeg leste fra kortene, sa noen ord og setninger feil, men kom meg helskinnet igjennom. Men når jeg hørte salen begynne å fylle seg opp og nervøsiteten begynte å komme så kom jeg plutselig på at jeg ikke drømmer om å ha en fremtid innen konferansieryrket. Så hvis dette går bra, så har jeg ikke skjemt bort oppdragsgiver, og hvis det går mindre bra så er det eneste som skjer at jeg aldri blir spurt om å være konferansier igjen, og det er jo på ingen måte et tap for meg! Så med den roen i magen så valset jeg ut på scenen, grep mikrofonen og kanaliserte min indre Arnardo-stemme og bæljet ut mitt beste "Hallo SpillExpo!"

At kompisene fra laget Metizport vant matchen jeg var vert for var jo et hyggelig pluss også..