Raves er tilbake

 Ah, 90-tallet.Vide bukser, boblete logoer, 2Pac, Monica Lewinski WWW, Rosemarie Köhn, krigen i Kroatia, Reform 94, Alex Rosén, Windows 95, Rollerblades, synlige G-strenger og raves. Raves ass, det var greier. Vi troppet opp i de mest fargerike klærne tilgjengelig, marsjerte inn i et dunkelt lokale, og danset oss svettende gjennom natten. Det var ikke det samme som å gå på konsert, for selv om jeg har sett verdensstjerner innen sjangeren opptre, så var det ikke applaus og prating mellom låtene, og håpløst lange runder med encore-klapping i håp om et ekstranummer. Her gikk musikken i et sett. Og det var ikke det samme som å dra på diskotek. For der kom også de som skulle drikke seg fulle og de som var på sjekker'n.

Nei, dro du på rave så dro du på rave for å rave. Joda, veldig mange var på extacy, og jeg skjønner at det kunne føre til en intens kjærlighet for omverdenen som førte til kjærlig omkvem. Og det er fullt mulig at for noen så var det formålet med kvelden, men likefullt så gjorde det aldri om dansegulvene til de kjøttmarkedene enkelte utesteder stadig ble omtalt som.

I begynnelsen dukket det opp relativt små såkalte houseparties, men ganske raskt ble folk modigere og begynte å arrangere det jeg vil kalle ordentlige raves. Enkelte arrangører hadde store vyer og organiserte litt for omfattende greier, og gikk på en smell. Det er noen begrensninger når du forsøker å arrangere noe ulovlig i et lokale du ikke er velkommen i, uten mulighet til omfattende markedsføring, og uten mulighet til å tjene penger på ølsalg (som vel strengt tatt er hvordan festivaler og konsertlokaler overlever).

For å få med seg når og hvor ting skjedde så måtte du kjenne noen som kjente noen. Jeg kjente ikke så mange, men hvis du hang rundt utestedet SoWhat? så kunne du av og til få med deg hva som skjedde. Noe som egentlig er rart, med tanke på at SoWhat? var et konsertlokale med en ganske klar indierock-profil.

Det fantes dog et par steder det var verdt å gå til og sjekke, som for eksempel Brenneriveien, og parkeringshuset innenfor kjøkkenet på Cafe SjakkMatt. Jeg kan ikke skjønne annet enn at politiet må ha visst at det foregikk der, men følte at de hadde kontroll der på en måte. Nå som jeg er en litt mer rutinert konsert- og eventarrangør, og ser tilbake så legger jeg ihvertfall merke til noen ting: De relativt faste stedene var alle i betong som ikke tar så lett fyr, og hadde veldig gode rømningsveier, med alt av publikum og crew på kun et plan. Det med rømningsveier gjorde jo omgivelsene tryggere i en nødsituasjon, men også mye lettere å stikke av fra i tilfelle en rassia. Og angående det med alt på et plan så kan jeg si at jeg har har vært på et lovlig rave hvor en fyr hadde fått i seg så mye dop at han syns det var en god idé å prøve å fly ut fra en høy annen etasje. Det var ikke noen god idé. Men musikken stoppet aldri da, selv når ambulansepersonellet kom.

Media var knallharde på å kalle raves og houseparties for rene dop-orgier. Og selv om de jeg pleide å dra med ikke holdt på med mye sånt førte det etterhvert til at hele fenomenet dabbet av. Det ble arrangert noen legendariske lovlige raves på Rockefeller, Sentrum Scene og til og med på Skjedsmo, og man kommer ikke utenom å nevne Hyperstate på Oslo Spektrum. Med forskjellige rom (eller "Hyperzones") med forskjellig musikk og store superstars på scenen. House og techno var tross alt popmusikk på den tiden, jeg husker en dude på speed som suste rundt i korridorene utenfor på rollerblades hele natta, og at det var en VIP-lounge i lokalene over billettområdet, men ingen av de aktivitetene involverte dansing og musikk, så jeg skjønte ikke greia.

Ti år senere fantes det et par klubber som spilte techno, trance, house og tilstøtende sjangre, men for meg minnet det for mye om de discotekene vi hadde rømt fra, så jeg fant meg aldri til rette der. Nå, cirka 30 år senere, er det såvidt jeg vet bare utestedet Villa Dancing som holder fortet, men jeg er helt utenfor målgruppen så her innrømmer jeg at jeg ikke har oversikt. Jeg begynner jo tross alt å befinne meg i aldersgruppen som skal ha sportsbil, tinnitus, Harley Davidson eller en meetoo-anklage på rullebladet.

I en del somre nå har jeg jobbet som produsent på en gatekunstfestival, og der møtte jeg et par kule folk. OK, jeg har møtt mye kule folk på de festivalene, men de to her, de drev og arrangerte undergrunn raves! Mørke kjellerlokaler, arbeidslamper med plastposer over som belysning, DJ-mixere på ølkasser, markedsføring på instagram og kun cash i døra. Du skjønner at jeg ble interessert ikkesant?
De hadde utviklet konseptet Subs & Wubs hvor de streamet hele opplegget live på nett, og la ut DJ-settene på Youtube i etterkant. At han kule kunstneren jeg jobbet med også hadde ansvaret for live visuals gjennom hele natta var heller ikke akkurat et minus. På toppen av det hele tar fyren like lite dop som meg, og de trengte en lydmann!!
Så nå, over 30 år etter mitt første rave, arrangerer jeg raves sjøl! Joda, neida, jeg arrangerer ikke raves, men jeg er med i et crew som arrangerer raves. Jeg får være med å planlegge og rigge, designe, kjøre lyd og ikke minst danse frem til klokka 07:00 neste morgen. OK, akkurat den siste biten kan nok bli litt slitsomt for en gammel krok, men foreløpig elsker jeg det. Akkurat nå er vi i prosess med å søke om støtte til en serie arrangementer sammen med folka bak det legendariske soundsystemet Roastfish. Hvis du ikke vet hva det er, så er det et av Oslos peneste soundsystems. En diger jævla vegg av en PA hvor alt er brunt treverk, altså det er så stilig det. Og jeg skal være med å prosjektlede og til-og-med kanskje få betalt! Hvor kult er ikke det?! 19 år gamle meg hadde vært såååå misunnelig.

Si fra hvis du vil ha gjestelisteplass da. Vann, glowstick og hørselsvern får du fikse selv.