Bedre er bedre enn perfekt

 Jeg elsker å gjøre ting, eller egentlig så elsker jeg å få til ting, men det er kanskje bare flisespikking. Jeg elsker å få til å skrive denne bloggen, jeg elsker å få alle de rare elektronikkprosjektene mine til å gjøre de ofte uproduktive tingene jeg tenkte de skulle gjøre. Og jeg har en jobb hvor jeg løser helt nye problemer hver dag, og jeg elsker det. Men av og til kommer detaljer i veien for denne mestringsgleden. Jeg har for eksempel laget et kamera som fungerer akkurat slik jeg ville, men det er litt klønete å holde i. Så det er ikke perfekt, og nå ligger det i en boks et sted. Men jeg vil jo gjerne fikse det, og gjøre det perfekt. 

 

Problemet her er et paradoks som sikkert har et fint navn i psykologien, eller hvis det ikke har det så burde det få et snart. Jeg skal forsøke å forklare.
Når jeg drømmer opp et nytt prosjekt så drømmer jeg det selvfølgelig opp uten feil. Jeg ser for meg akkurat hvordan elektronikken skal fungere, hvordan delene skal se ut og hvor enkelt og kult det ferdige produktet skal være i bruk. Det kommer til å bli vanskelig, men resultatet kommer til å bli beundret av både kjente og ukjente på gata. Men det at det er vanskelig, kombinert med tidligere erfaringer med at tilgang på deler (og pågangsmot) varierer, gjør ofte at prosjektet må endre karakter underveis.

Så, hvis jeg ikke fullfører prosjektet eller kanskje ikke starter det engang, så kan det leve videre 100% perfekt inni hodet mitt, men hvis jeg fullfører det så er det en stor sannsynlighet for at det ender  opp bare nesten perfekt, og kanskje i en boks et sted. Valget ender altså opp å være mellom å glede seg til en suksess eller å kanskje oppleve et nederlag. Ingen ønsker å påføre seg selv den mentale smerten et nederlag er, så da kan man ende med å utsette drømmeprosjektet i det uendelige. Tankefeilen i mitt tilfelle er her at jeg overser all den mestringsgleden jeg kommer til å ha før prosjektet ender i en boks. For jeg har nemlig løst en masse problemer og funnet på nye løsninger ingen andre har funnet på underveis i arbeidet. Og jeg har lært nye ting som gjør meg i stand til å løse andre utfordringer senere, og det igjen kommer til å gi meg en stolthet da.

Så det er vel paradokset da, at man overbeviser seg selv om at en perfekt idé har høyere verdi enn et faktisk resultat, selv om det første bare er bilder inni hodet ditt. Det er et slags paradoks er det ikke det da?

Så her trengs en forandring. Vi, og kanskje spesielt jeg, må våge å kaste oss ut i ting. Hvis du har en idé så er lakmustesten om  idéen vil gjøre et eller annet aspekt av livet bedre, ikke perfekt, men bedre. Hvis det er tilfelle så er det bare å gønne på. Jeg er helt sikker på at Greta Thunberg ikke forventet å løse alle verdensproblemer med streiken sin, men hun håpet at noen som kanskje kunne gjøre noe med et av de tusen problemene som ødelegger livsgrunnlaget vårt, skulle bli inspirert til å gjøre noe. Og noe er bedre enn ikkeno. Så hun gikk ikke for perfekt, hun gikk for bedre.

I partipolitikken er jo dette åpenbart. Ingen av de politiske partiene har et program som stemmer 100% med det du mener, og ingen av dem kommer til å gjøre alt de sier de skal gjøre heller. Så her får man lese partiprogrammene  og få seg et bilde av hva slags verden de forsøker å lage. For du har lest flere partiprogrammer, har du ikke? Jeg håper ihvertfall ikke at du stemmer på de som bruker mest tid på å påpeke hva de andre ikke gjør, for gjett hva? De kommer ikke til å gjøre ting 100% perfekt de heller, men de kommer til å levere best mulig i henhold til partiprogrammet (ikke debattinnleggene sine). 

Så for å rulle tilbake fra uendelig mas om stortingspolitikere som ikke er til å stole på: hvis du og jeg skal samarbeide på noe i fremtiden så vit at jeg har skyhøye vyer, men helt greie ambisjoner, OK?